Arvepakt

En arvepakt er en testamentarisk disposisjon som arvelateren har forpliktet seg til ikke å endre eller tilbakekalle, eller et løfte om å ikke opprette testament. En arvepakt innebærer således at arvelateren begrenser sin egen testasjonskompetanse for fremtiden. Inngåelsen av en arvepakt forutsetter to parter: Testator og den som testator har forpliktet seg overfor. I motsetning til et testament, som er en ensom disposisjon, har en arvepakt en adressat.

Arvelateren kan i visse tilfeller ha behov for å binde seg gjennom arvepakt. En arvepakt kan bidra til at arvelateren slipper bekymringer for fremtiden, og gjøre det lettere å planlegge frem i tid. Videre kan en arvepakt skape trygghet for arvingene, for eksempel ved at arvelateren gjennom arvepakten binder seg til ikke å endre en rett han har gitt en livsarving til å få bestemte eiendeler. Arvepakten kan også være et ledd i generasjonsskiftet av næringsvirksomhet. Den andre part skal arbeide i arvelaterens bedrift, og den skal tilfalle han på bestemte vilkår ved arvelaterens død. Dernest kan en arvepakt være aktuell i oppgjøret mellom flere livsarvinger og arvelateren, eventuelt også ektefellen. Arvepakten blir et resultat at forhandlinger om en pakkeløsning som er tilpasset situasjonen ved arvelaterens død, der livsarvingene samtykker i visse krenkelser av pliktdelsarven, mot å bli sikret at arvelateren ikke benytter seg av testasjonsfriheten.

For å være gyldig må en arvepakt inngås i de former som gjelder for testament. Formene skal også følges for løftet om ikke å tilbakekalle disposisjonen.

Selv om arvelateren har oppfylt formkravene, er det ikke uten videre gitt at han ikke kan tilbakekalle disposisjonen. Arvepakten har en adressat, og arvelateren er ikke bundet før adressaten etter vanlige avtalerettslige regler har fått et krav mot arvelateren. Særlig viktig er at så lenge løftet som begrenser testasjonskompetansen ikke er kommet til adressatens kunnskap, kan det fritt tilbakekalles.